Leka Steinsenter     

Leka ofiolittkompleks er et eksotisk fremmedelement av havbunnsmateriale i denne delen av Norge, der mer kontinentale bergarter dominerer. Noen steder stikker det gamle grunnfjellet opp. På fastlandssiden (Gutvik/Austra) er det i hovedsak granittisk gneis (gammelt grunnfjell ca. 1800 millioner år gammelt). Gneisen er omdannet fra granitt grunnet høy temperatur og deformasjon.
Sedimentære bergarter som var avsatt i kontinentale bassenger og på kontinentalsokkelen, ble foldet og omdannet sammen med eldre grunnfjellsbergarter under den kaledonske fjellkjededannelsen. På Solsemøyene er det omdannente sedimentbergarter av denne typen. De bergartene som kom lengst ned, ble så varme at de smeltet delvis opp. Innimellom kom det også smelter fra mantelen. Smeltene størknet stort sett til magmatiske dypbergarter som granitt, syenitt og gabbro. I Horta er det både gabbro, dioritt, monzonitt, syenitt og granitt sammen med omdannete sedimenbergarter, og i Sklinna er det granitt.

Ved stien opp til Solsemhula finner vi kanskje landets yngste bergart – et konglomerat som er omkring 10 000 år gammelt. Det representerer en sammenkittet løsavsetning, dannet etter siste istid.

Mantelen er blottet på den nordlige og vestlige del av Leka (Fig. 5). Den ses best på den nordlige del, hvor Moho også er blottet. Det finnes fire forskjellige bergarter blottet i manteldelen av Leka. Det meste består av harzburgitt som har sjokoladebrun overflate grunnet forvitring. På friske bruddflater er fargen mørkegrønn. 

Bildet over er tatt fra veien ved Kvaløya i østlig retning: Her ser vi skorpemateriale i parallelle sjikt (SV-NØ) : Streiper med klinopyroksenitt, wehrlitt og dunitt og striper med dunitt og serpentinitt etter hverandre. I bakgrunnen har vi mantelmateriale med harzburgitt, lherzolitt, dunit og serpentinitt. Se berggrunnskart nederst.